Som et resultat av de mer rasjonelle og sekulære filosofiske idéene som ble kjent i Vesten før og under renessansen, begynte nye holdninger å komme til uttrykk. Under opplysningstiden og den begynnende kapitalismen ble folk mer opptatt av å leve et godt liv på jorden fremfor å følge de tidligere så utbredte moralnormer som består i ydmykhet, selvoppofrelse og forberedelse til livet etter døden. Resultatet av dette ble en gradvis økende levestandard, en tiltagende urbanisering, og en større vektlegging på videnskap. Dette førte til en reaksjon blant de som ikke var villige til å oppgi den tidligere tidens fundamentale filosofiske holdninger og moralnormer. Denne reaksjonens fremste talsmann var Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). I denne forbindelse kan man betrakte Rousseau som Lockes motpol. Rousseau var ingen betydelig tenker, men hans idéer fikk stor innflydelse på både Kant, Hegel og Marx. JEAN-JACQUES ROUSSEAU Rousseau så på sivilisasjon og bykultur som noe fordervet og umenneskelig. Det riktige er å leve i overensstemmelse med naturen – slagordet «tilbake til naturen» stammer fra ham – og han hyllet «det edle naturmenneske» som ikke er ødelagt av sivilisasjon, kultur og videnskap. I det moderne samfunn lever man et utsvevende liv, er opptatt av kunst, driver handel, forsøker å avsløre naturens mysterier ved hjelp av videnskap, osv. Det ideelle er å leve som et naturmenneske, hevdet Rousseau, i overensstemmelse med sine følelser – han tok eksplisitt avstand fra fornuften – i en tilværelse hvor medfølelse dominerer og egeninteresse ikke finnes. Kapitalismen er umoralsk, hevdet Rousseau, fordi den ikke belønner gode intensjoner, men isteden kun belønner det han betraktet som overfladiske dyder som arbeidsomhet og kreativitet. Det er umoralsk å gjøre forskjell på folk, mennesket har ikke fri vilje og kan derfor ikke holdes ansvarlig for sine handlinger – Rousseau mente at den frie vilje er i strid med mekanikkens lover. Kapitalismen medfører sosiale forskjeller, og kan derfor ikke være akseptabel som sosialt system. Rousseaus fremste politiske prinsipp er likhet – egalitarianisme. (Egalitarianisme er nevnt tidligere i boken .) Samfunnet må organiseres i overensstemmelse med den allmenne vilje, hevdet Rousseau. Denne allmenne vilje er dog ikke det samme som flertallets vilje. Overfladisk sett kan det se ut som Rousseau var tilhenger av demokrati, men egentlig var han tilhenger av en autoritær styreform hvor all reell makt skal ligge i hendene på en eneste person. Denne personen, «lovgiveren», skal være utenfor det formelle maktapparat, men allikevel ha all makt. (Den politiske maktstruktur i Rousseaus fødeby Geneve var organisert på denne måten. Utganspunktet for dette styret var teoriene til den pietistiske og autoritære kirkereformatoren Calvin (1509-1564).) Den enkelte har plikt til å adlyde lovene fordi de er uttrykk for den allmenne vilje, og denne allmenne vilje er i overensstemmelse med den enkeltes egentlige vilje. Å adlyde loven er derfor å adlyde seg selv. For at det enkelte menneske skal kunne akseptere et slikt samfunnssystem, må det indoktrineres fra barnsben av. Det er derfor viktig at skolevesenet er statlig, og også at all annen utdannelse foregår i statlig regi. Denne indoktrineringen kalles sosialisering. I sitt syn på utdannelse var altså Rousseau på linje med Platon. * * * Immanuel Kant ble født inn i en calvinistisk familie i Königsberg i 1724, og han døde i 1804. Han levet et regelmessig liv, og han var sjelden utenfor hjembyen. Han satte seg inn i Humes filosofi, og denne rendyrkede skeptisismen kom som et sjokk på ham. Etter å ha brukt elleve år på å tenke ut en gjendrivelse, utga han hovedverket Kritik der Reinen Vernunft i 1781. Kant forsøkte i denne boken å finne frem til en slags sammensetning av rasjonalisme og empirisme; han anså begge disse retningene for å være feilaktige. Hans løsning har fått stor oppslutning, og Kants fundamentale filosofiske standpunkter har stor tilslutning i alle intellektuelle miljøer. METAFYSIKK Som Hume mente Kant at vi ikke kan vite noe om virkeligheten, bortsett fra at den er der. Enhver filosofisk undersøkelse må derfor begynne med å undersøke hvordan vi oppnår kunnskap. Kants utgangspunkt er derfor et forsøk på å finne ut hvordan vårt sanseapparat og vår bevissthet fungerer. EPISTEMOLOGI Hume hadde argumentert for at sikker kunnskap ikke er mulig på noe område, og denne argumentasjonen virket overbevisende på praktisk talt alle som satte seg inn i den. Dette skjedde i en tid hvor Newtons oppdagelser av mekanikkens viktigste lover hadde overbevist alle om at naturen er forståelig og at sikker kunnskap er mulig. Her hadde man en selvmotsigelse, og dette kunne Kant absolutt ikke godta. Kant hevdet at han med sine epistemologiske teorier hadde oppklart denne tilsynelatende selvmotsigelsen. Kant hevdet at all kunnskap må begynne med sansning, med erfaring – noe annet er ikke mulig. Men Kant mente også at dette ikke betyr at all kunnskap nødvendigvis må springe ut fra erfaringen. Dersom vi ser oss omkring ser vi trær, hus, biler, osv. Men hvordan kan vi vite at disse tingene er slik som de ser ut for oss? Dette kan vi aldri vite, sier Kant, og hans begrunnelse er at vårt sanseapparat er slik at det på en måte forstyrrer eller forvrenger de signaler som kommer til oss. Av denne grunn kan vi aldri vite noe om virkeligheten slik den egentlig er, vi kan bare vite hvordan den ser ut for oss. De tyske uttrykkene som beskriver denne forskjellen har vi nevnt i bokens første del, Ding an sich om hvordan ting egentlig er, og Ding für mich om hvordan ting ser ut for oss. Den verden vi opplever kaller Kant den fenomenuelle verden, mens den virkelige verden som ligger til grunn for og forårsaker sanseinntrykkene, og som vi aldri kan vite noe om, den kaller Kant for den nomenuelle verden. (Kant er ikke konsekvent med hensyn til om den nomenuelle virkelighet forårsaker våre sanseinntrykk eller ikke, noen ganger sier han at den gjør det, andre ganger sier han det motsatte.) Ifølge Kant finnes det kunnskap som ikke springer ut fra erfaringen, dvs. kunnskap som er uavhengig av sansning og erfaring. Han tenkte på utsagn av typen «alt som skjerhar en årsak» og «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Disse utsagnene mente Kant er opplagt sanne, og at de er sanne kan man konstatere uten at det er nødvendig å foreta empiriske undersøkelser. Denne type utsagn kalte Kant sanne «a priori», (før erfaringen). Et utsagn som er sant a priori er nødvendigvis sant og det er universelt sant. Overalt og til alle tider vil det være sant at «alt har en årsak» og at «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Ifølge Kant finnes det også en annen type sanne utsagn, men hvor sannhetsgehalten ikke er nødvendig eller universell. Slike utsagn kalles – som hos Hume – betingede. Et eksempel på et slikt utsagn er «katter føder levende unger». At dette utsagnet er sant kan vi konstatere ved observasjon. Men det vil ifølge Kant ikke være en selvmotsigelse dersom katter hadde lagt egg istedenfor å føde levende unger. Det kan derfor tenkes at utsagnet er usant, uten at man dermed begår en selvmotsigelse. Den type utsagn hvor sannhetsgehalten må avgjøres ved empiriske undersøkelser, og hvor et annet utsagn ikke vil medføre en selvmotsigelse, kalte Kant sanne «a posteriori», (etter erfaringen). Andre utsagn av denne typen er f.eks. «jorden roterer om sin akse» eller «sukker smaker søtt». Skal man avgjøre om disse utsagnene er sanne, må man foreta empiriske undersøkelser, det er ikke nok å betrakte utsagnene alene. Kant delte altså alle sanne utsagn i to grupper; de som er sanne a priori, og de som er sanne a posteriori. Kant foretok også en annen inndeling av sanne utsagn. Denne inndelingen hadde forekommet tidligere i filosofiens historie, men den endelige utformingen kom med Kant. Vi tenker på inndelingen av sanne utsagn i de som kalles analytiske og de som kalles syntetiske. At utsagnet «mennesket er et rasjonelt dyr» er sant, kan man fastslå ved kun å betrakte denne setningen alene. Det er ikke nødvendig med empiriske undersøkelser for å se at den er sann, og grunnen er at mennesket er definert som et rasjonelt dyr. Setningen er derfor den samme som «et rasjonelt dyr er et rasjonelt dyr». Dette utsagnet er opplagt sant, og prøver man å benekte det – «et rasjonelt dyr er ikke et rasjonelt dyr» får man en selvmotsigelse. Slike setninger sier Kant er analytiske. Disse setningene er opplagt sanne, men de sier intet annet enn det som allerede ligger i de ordene som er brukt. På den annen side har vi utsagn av typen «mennesket har to øyne». Vi kan ikke si at dette er sant bare ved å erstatte «menneske» med definisjonen – vi kan ikke bare ved å se setningen avgjøre om «et rasjonelt dyr har to øyne». Denne typen utsagn kalte Kant syntetiske. Kant konstruerer ut fra disse to oppdelingene, analytisk/syntetisk og a priori/a posteriori, en omfattende teori om hvordan (sanne) utsagn skal klassifiseres.